KB-blogg #1: "Munnhuggeri, unnasluntring og teineprat"

Kvernebéu Blekkå gjør comeback på nett! I historiens første KB-blogg tas leseren med på en helt "vanlig" koronatrening for Sunde A-lag.

«Blidde ei rolig øgt ida’ Anfinn?».

Stemmen tilhører Henrik Gulbrandsen. Og spørsmålet stilles under hver eneste oppvarming. For Gulbrandsen, også kalt «100 Kilo Sørlandsidyll», er ikke bare en livsnyter, men hans høye og tunge kropp er full av betennelser i utallige muskler og ledd, i tillegg til en mild bakrus fra gårsdagens prosecco på Beverlys uteservering.

Ved siden av jogger en lett og sprek Andreas Pedersen, som er blant de få som ikke deler Gulbrandsens ønske om en kort og bedagelig økt. «Peders» er lagets eldste, men også best trente, spiller. Man hadde lenge en teori om at det var et tyveri av ex-Sundespiller Ruben Sirevågs ene lunge som gjorde veteranen til en løpsmaskin. Noe som var hovedårsaken til at Sirevåg stakk tilbake til erkerival RIL. Lungen ble gjemt i skjegget, men etter at caveman Karim Skaset snek seg inn en natt til søndag da «Peders» lå på kjøkkengulvet i pølsedamprus, har lungen fått ny eier. «Peders» er nå glattbarbert, men løper fortsatt både mye og langt, tett fulgt av Skaset.

Straks oppvarmingen er ferdig, stikker venstrebeinte Mats Haugland og trebeinte Jaran Helmichsen bort til 16-meteren med hver sin ball, og setter i gang med å dryle til med alt de har mot krysset. Begge mener nemlig at de har fjerdedivisjons beste venstrefot. Så begynner Helmichsen plutselig å banke til med høyre. «Ka i helsikken e det du holde på me?» breker en enbeint og forskrekket Haugland. «Eg har ein høyrefod som óg e ganske snaddår» svarer Helmichsen selvsikkert. «Det e bedre å ha EIN råe fod, enn to middelmådige» kontrer Haugland før han murer ballen i krysset fra 30 meter. «Strålande Mats! I tillegg ser du lette ud» roper trener Anfinn Nilsen. Haugland er rask med å trekke ut magen samtidig som han sleiver et skudd et titalls meter utenfor. Han lever nemlig etter følgende motto: «Får du skrøyd av trenaren, så senke du nivået igjen. Då e veien korte te nye skrøyd».

«Pasningsøvelse!»

roper trener Nilsen. En ung og pliktoppfyllende Krister Hanstvedt er rask med å hente kjegler, mens hans «yngstemann»-kompanjong Marius Lund motvillig prøver å gjemme seg bort. «Kan der sje komma opp någen nye juniorer snart?» mumler Lund lavt for seg selv mens han halvhjertet plukker med seg en vest som ikke en gang trengs til øvelsen. Assistenttrener Hans Jacob Hornseth har vanvittig god hørsel: «Me har ikkje juniorlag hær min venn. Så du må nok bera frisparkfigurer og ballar någen år te». «Dær Führer» smiler godt av sin egen kommentar, på tross av at han egentlig vil hjem så fort som mulig for å dra på hytta. «Hær e det bra å setta teiner,» sier han til trenerkollega Nilsen, mens han stolt viser frem en posisjon på Google Maps. «Kan umulig ver bedre enn å sedda di udfor Beverly og Burger King» svarer forsvarsspiller og «ladies man» Vegard Flø, som sliter med å fokusere på innsidepasningene. Henrik Gulbrandsen, som slår pasninger sammen med Vegard, får latterkrampe, og pådrar seg betennelse i øvre magemuskler.

Daglig leder og lagleder Helen Husebø er på en sjelden visitt. Hun er smørblid, fordi VBK-profil Kristian Håvarstein tildligere på dagen kjøpte ut hele restlageret til fotballbua etter korona-nedstengelsen, som bidro til at angrepsspiller Eirik Benhabiles hadde jobb en ekstra halvtime som FFO-nestleder.

Etter pasningsøvelsen finnes det ikke så mye annet å gjøre enn å starte med den koronaobligatoriske skuddtreningen. Halve laget sliter med stiv og sår lyske etter å ha drylt baller mot mål i en halvtime hver trening siden oppstarten 6. april. Men ikke én eneste mann velger å stå over eller ta det rolig, i håp om å få en skavank alvorlig nok til å slippe den uunngåelige kondisjonsøvelsen på slutten av økta.

Mens skuddene dundrer (som regel utenfor eller over mål) har det samlet seg en liten gjeng supportere på tribunen i solskinnet. Én av dem er Terje Lund. Det hagler med fornærmelser hver gang ballen går i mål, ikke bare i retning sønnen Marius, men også mot hans keeperkollegaer Kristian Stokdal og Robin Totland. «Gi meg tri månar med trening så hadde eg danka dåkk ud alle tri» avslutter Lund senior, som var en meget habil keeper i sine yngre dager, før han gir en high five til nabomannen.

For ved siden av Terje sitter far til Anders «Peng» Bø. Svein, populært kalt «Svinet», er i likhet med sin sidemann ikke nådig med tilbakemeldingene. Han har heller ikke fått med seg at landet (og herunder lokalfotballen) er rammet av en pandemi. «Koffår e det sje någe duellar og spel?! Pinglår!» brummer han, før han er rask med å identifisere et enda lettere offer. «Sjefspingla!» skrikes i retning Simen Soma Hjelle, som nok en gang står på sidelinjen på grunn av et ømfintlig hode.

«Me avslutte med ein liten kondisvariant»

kommanderer Nilsen. Ordene lyder som et varsel om dommedag. Stemningen går fra strålende til elendig på få sekunder, og stillheten senker seg over KAPH Kvernabéu. Med ett stiger volumet igjen. Hovedtreneren blir pepret med syltynne unnskyldninger. Arian «Tzatziki-taka» Cindrak hadde gym dagen før og er bekymret for belastning. Kristian Stokdal får akutt pollenallergi, på tross av at det verken er en eneste tåre eller hevelse å se i hans ansikt. Daniel Kvernstrøm må gå fordi han skal på «jobb», men egentlig har Liverpools U20-lag en livsviktig treningskamp mot Luton, og sendingen før kamp begynner snart på LFCTV. Marius Lund er ikke helt sikker, men han tror at han kjenner noe i skulderen. En smerte som fort blir verre da han merker lagkamerater og treneres skepsis. «Æ tar sommerferie Anfinn. Beinan e i ein værre tilstand enn han dær gitarkameraten va i da an krasja i fisgebrugga i Kristiansand» sier Henrik Gulbrandsen mens han går fint og lett mot garderoben.

En rasende Jaran Helmichsen vinner kondisjonsøvelsen på tross av å ha brukt masse energi på å skjelle ut trener Nilsen de siste minuttene fordi han har vondt en eller annen plass. Dermed blir nedjoggingen å finne de 4 ballene som Helmichsen har sparket bort i rent raseri.

«Æ håpe det blir dritlenge til æ ser dåkk igjen»

sier en møkk lei Karim Skaset, før alle går hjem til sitt.